Tekst som ble fritt framført og fotodokumentasjon av performance og installasjon i Kunsthagen på Nesodden under festivalen
31. august - 1. september 2019

I Seljetreet

Kråka kraaer til meg, den sitter i greinen over hodet mitt, legger hodet litt på skakke, ser på hva jeg holder på med. Den er litt pjuskete matt grå og sort, ingen glans i fjærene.
  Jeg flyttet opp i treet først. En dag da jeg kom streifende gjennom skogen glitret tusenvis av små speil i kronen på dette treet, en regnskur hadde mettet alt med fuktighet og den rødlige ettermiddagssolen var i ferd med å bryte gjennom skydekket. Noen plankestubber stakk fram halvveis opp i treet, stammen var kuttet tvers av noen meter over bakken og det var en platting med åpning i midten. Nye greinskudd hadde brutt seg fram, vokst opp gjennom hullet og lagd den store fine kronen på treet. Jeg presset meg opp på plattingen mellom de nye greinene.
  I skumringen, en svært varm og vindstille dag, kom den andre kråka. Det sies at kråkene alltid har fulgt etter menneskene og bosatt seg der de bor. Det er ikke mange fugler lenger og jeg har ikke sett en hel flokk med kråker, kanskje disse er to streifere som tilfeldigvis fant hverandre i dette treet. Nå har de reir i trekronen.


Det er et seljetre vi bor i, et standhaftig tre som ikke gir seg. Hvis man kutter i det gror det fram mange nye greiner i tette kvaster. Det er som om treet ville vise; jeg er sterkest, jeg lar meg ikke stoppe. Er det en kamp eller lek?

  I tidligere tider kuttet menneskene selja iherdig hvert år, tok alle de nye greinene de trengte for sin egen overlevelse. Løvet var fór til husdyrene, og de tynne nye greinene ble brukt til alt mulig, til å flette kurver, bånd man kunne surre rundt og binde sammen gjenstander med, lage bærekroker til å henge fisk på. Folk lagde skistaver og hver vår var det spennende å høre hvilke toner barna klarte å lure ut av selja etter at de hadde spikket og slått på greinene for å få løs barken. Det kjennes som uendelig lenge siden jeg hørte knirkingen fra skistaver i tørr, hard snø. Men å lure fram toner, lytte fram lydene i skogen jeg vil spille sammen med, gir en egen glede hver vår.
Men jeg har ikke skåret og kuttet i denne selja til den står der med sprikende armer og knudrete hode som et skremsel, en oppfarende seljekall. Kanskje jeg skulle gjøre det, at jeg da ville føle meg mer beskyttet når mørket siger inn over skogen.

En gang har jeg hørt at gutter i mørket er redde for det som er i skapet, mens jenter er redde for det som er under senga, at det er en arv i genene våre helt fra menneskehetens urtid. Menn var nede på bakken og voktet mot rovdyr og andre farer der, mens kvinner og små barn satt oppe i trærne.
Ikke vet jeg, jeg bor alene på plattingen og er glad for at jeg har kråkeparet i kronen. Jeg passer på å være på utkikk etter godbiter jeg kan gi dem når jeg er ute og streifer. Bra vi ikke har helt samme meny!

I skogsområdet er det hauger overgrodd av gress, blomster, bringebærkjerr og rasktvoksende Svartor. Jeg sparker unna gresstuster og kjerr, stikker pinner ned gjennom røtter og vipper opp. Sort aske kommer alltid først til syne, noe halvråttent trevirke pleier å stikke opp sammen med rester av mur. Hvis jeg er heldig dukker det opp noe med farger, flak med rust, plast, knuste kopper og kar, alt innbakt i jord og aske. Det er trebiter med flere lag avskallet maling, knuste deler av datachips og innmat fra tekniske ting folk pleide å omgi seg med. Alt smelter sammen i blikket mitt, rart at oppløsning og forråtnelse kan gi så vakre fargespill, som malerier eller dikt om tid som har vært og noe annet som skal bli.
  Hvis jeg er heldig kan jeg finne deler av husgeråd eller rustne metallbiter jeg kan lage noe av. Det er fremdeles noen tekstiler å finne, stort sett sportsklær, det meste er i oppløsning. Fibrene gir en sitrende, litt klissen følelse i fingrene når jeg strekker på dem, elastisiteten er smuldret opp, men det er i hvert fall mulig å gjøre noe ut av dem. Jeg kan være heldig, finne skatter som en synål som ikke har rustet. Rustne synåler er irriterende når de ikke glir lett gjennom materialet.

En egen ro fyller meg her jeg sitter i treet med det jeg har samlet. Rundt meg ligger bruddstykker av det som har vært, og som jeg setter sammen til noe annet. Jeg vet ikke hva det skal bli, men fingrene jobber lett mens tankene flyr i usammenhengende strømmer der den ene assosiasjonen tar den andre.
  Mennesker har alltid prøvd å se hva framtiden vil bringe, forsøkt å forutse, men henger igjen i det som har vært, har forbilder i det som en gang var kjent når noe nytt skal bearbeides og formgis. Jeg kjenner til alle omveltningene som har vært. Noen kom brått på, andre kom som en sakte film, noe en forutså og ventet på at skulle skje.
  Det har vært perioder med tilsynelatende stabile livsforhold, men nå er det umulig å vite hva som skjer videre. Skal jeg leve resten av livet mitt på denne måten i treet, eller kommer det nye plutselige eller sakte hendelser? Vil min egen nysgjerrighet eller mangel på mat drive meg ut på vandring igjen? Er det egentlig noe som står på spill for meg den tiden jeg har igjen av livet mitt, annet enn å eksistere fra dag til dag?

På 1970- tallet så en fjellbonde for seg at det ville strømme sultne folk oppover i fjelldalene på jakt etter mat. Han bygde en bunkers under tunet sitt med riktig temperatur og luftfuktighet for lagring av grønnsakene han dyrket.
  På høsten hadde jeg jobb med å trekke de kraftige hvite rotduskene på tykke purrer opp av den næringsrike svarte jorda, mens kålhodene skinte i solen nedover fjellsiden. Lønnen min var sauekjøtt og grønnsaker.
  Han sa aldri noe om at bunkersen under tunet var for å sikre seg og sine nærmeste eller om det skulle være for å ha noe å dele, men han hadde et lurt glimt i øyet. Folk i bygda syntes han var rar, men de kunne ikke si at han var gal, for han var jo også gymnaslærer. Han er død for lengst nå, ble funnet i blåbærlyngen der han sanket bær hvert år etter å ha sett til spelsauene sine på beite. Nesten seksti år etter hans død kom strømmen av folk oppover dalen, men da ble ikke jorda dyrket lenger. Ingen bodde der, landskapet var for bratt til at gården ble ansett drivverdig. Den var ikke lønnsom sammenlignet med import fra sør.


Iherdig rasling i løvet i kronen over meg trekker meg ut av tankene. Kråkemaken har kommet tilbake, ser ut som de er ferd med å forberede seg til et av de buldrende tordenværene med styrtregn som trenger gjennom alt. Magen min pleier å bli nervøs av de store trykkendringene, klarer ikke å holde på noe da. Finmalte valmuefrø i saus over maten ville ha roet ned magen, men det er ikke å få tak i. Har ikke funnet noe med den virkningen blant vekstene jeg kan sanke rundt meg enda, prøver ut plante etter plante. Noen ganger blir jeg veldig kvalm eller får vondt i magen, andre ganger sover jeg lenge. Alle plantedelene på Groblad bruker jeg flittig, det er basismedisinen min. Heldigvis vokser den frodig rundt her. Ja, og så har jeg jo barken i seljetreet da.
  Hvor mye av kunnskapen og ferdighetene jeg har fra min fortid i et industrialisert forbrukersamfunn er egentlig til hjelp nå?

Da jeg fremdeles levde i industrisamfunnet skjemtes jeg av min kulturs historie. Folk i Europa hadde i flere hundre år trodd at alt de satte i gang var framskritt. Fordi Europa da hadde makt over all handel og mest teknologi, lagde europeerne seg en fortelling om at de var de mest intelligente og de eneste som var nyskapende. Det som ikke passet inn i fortellingen ble utestengt og andre kulturers ferdigheter og bragder ble til nød lagt inn som et tidligere passert utviklingstrinn. Noen folkegrupper ble sett på som primitive og måtte ledes. Det rettferdiggjorde at man kunne utbytte dem mens man kalte det å sivilisere. Med makt og overgrep etablerte europeerne kolonier. Etter lange kamper fikk koloniene sin selvstendighet. Men de tidligere koloniherrene sørget først for at de kunne fortsette plyndringen av naturressursene og utbytting av arbeidskraften ved å kalle det handel og avtaler. Dette ble rettferdiggjort med en fortelling om evig vekst, at alle skulle innlemmes og nyte godt av godene.

  Hos flere folkegrupper rundt om i verden fantes det mellom myter om deres tilkomst på jorden fortellinger om fordums storhet, om rike bysamfunn og skriftlærde med stor visdom. Og fortellinger om flukten, enten gjennom skogene, nedover elvene, over fjellene til et sted man fikk være i fred. I flukten mistet de alt, også skriften. Måtte de flykte fra krig og nye herskere eller var det naturen som endret seg?
I generasjoner etter generasjoner, gjennom årtusener ble fortellingene fortalt, bruddstykker som ble satt sammen på nye måter tilpasset de nye livsforholdene. Lyder og tegn i ritualer kunne opprinnelig være bokstaver i skriftsystem for 4-5 tusen år siden. Man overlevde med bare det den lokale naturen kunne gi, gikk man over grensene eller ble for mange sa enten naturen stopp, eller det ble krig og uro.

I industrisamfunnets endetid var det flere urfolk som så hvor det bar hen. Deres levesett var truet. De krevde da rett til å bestemme over sine områder og naturressurser.
  Men da sa vekstsamfunnet; «Dere er ikke noe bedre enn oss! Hvorfor skal dere ha særrettigheter? Dere utnytter ikke ressursene til vekst og derfor er dere i veien.
  Dumme er dere, husk dere har forfedre som levde i kulturer som gikk til grunne.
Da vekstsamfunnet innså at det var begrensninger, begynte ferden ut i verdensrommet etter mineraler og nye steder for bosettinger.

Omtrent alle menneskene i verden ble trukket inn i dragsuget til fortellingen om vekst og lykken som ventet, vi ble til sammen et hyperaktivt monster, den ene menneskeelementet ville vise seg dyktigere enn det andre og alle hadde troen på at gjorde de bare litt mer, ble litt flinkere så skulle de få det bra. Jeg ga opp, ville ikke være med, kroppen sa stopp, ville ikke være mer aktiv, orket ikke å bli mer dyktig i konkurranse med alle de andre. Til slutt forsto jeg ikke hva det var noe vits i å gjøre. Noen prøvde å rope stopp, men vi var jo alle ørsmå partikler i det samme monsteret, selvoppholdelsesdriften til monsteret gjorde at andre ble veldig utrygge og enda mer iherdige.

Du lurer sikkert på om det er andre mennesker her. Ørene mine er alltid på vakt, fanger opp om det knaker i greiner eller er dumpe lyder i gresset. Hvis jeg er i treet legger jeg meg så tett inntil stammen som mulig mens jeg speider mellom løvverket. For det meste er det noen hjortedyr, og rottene har blitt veldig store. Noen ekorn slenger seg innimellom i greinene, da skriker kråkene opp, og jeg kaster et blikk mot hasselnøttene mine, at de ligger trygt. En sjelden gang er det et menneske alene eller en liten flokk.

Bare en gang har jeg blitt oppdaget, jeg var vel litt nysgjerrig selv også. En jente i ni-ti års alderen søkte seg forsiktig fram mellom buskas og trær. Det betyr at det har blitt født barn etter den store omveltningen. Vi prøvde oss fram med hvordan vi kunne forstå hverandre, det ble en blanding av ord fra hele middelhavsområdet og opp til Norge. Godt jeg kunne litt arabisk. Hun fortalte at en halv dags mars unna holdt en større gruppe til. Men det var ikke lett å klare seg der, mye mistenksomhet. Mange var tause, mange fortalte historier om uro, angst og flukt, men folk hjalp hverandre også. De jaktet sammen, sanket mat i skogen og hadde klart å samle såkorn, mest fra havreaks som hadde forvillet seg ut i skogen.

Kveldssolen står lavt, kråka kommer og setter seg på en grein like ved meg, den legger hodet litt på skakke mens den betrakter meg. I nebbet dingler noe, det glinser i en liten kule. Så gjør den et hopp mot meg og legger kulen foran meg. Jeg plukker den opp og ser at det er det er rester av farger på den, skimter omrisset at noe som ligner formen på Afrika, Australia er noen fargeflekker med strimer av blått rundt, og jeg klarer å skille ut Nordpolen og der Norge må ligge. Menneskene har vært flinke til å nedtegne kart, men ble verden forstått ut fra kart og globuser?
  Da vi fikk mulighet til å se foto av jordkloden fra verdensrommet ble den ikke bare moder jord under føttene våre, men også et ensomt sårbart vesen man kunne føle omsorg for.

Jeg lurer på om framtidens barn vil se for seg hele jordkloden, eller om de vil gjengi forfedrenes myter mens de selv bare kan fortelle om den naturen de vandrer rundt i.