Woven handspun silk with silk embroidery            The Eagle                                                                      2023

Ørnen

Blikket borer seg inn gjennom øynene mine. Det bærer med seg smerte, angst og forundring; hva skjedde?
Plutselig ligger den der på bakken, den ene vingen er kuttet brått av.
Men det er bare et foto jeg ser, en representasjon av ørnen, men lukten av fuktig fjellmose og høyfrekvent lyd av vindmøller mangler i mitt sanseapparat. Og allikevel, selv med denne avstanden mellom bildet av ørnen og der jeg er fjernt fra hendelsene blir jeg fanget inn av ørnens blikk før øynene mine vandrer videre over ørnens kropp og reinlaven den ligger i.
Blod og noen rester av avkuttede sener er det eneste som er igjen der den ene vingen skulle ha sittet. Ørnen overveier situasjonen, betrakter mennesket som nærmer seg, blir bevisst hjelpeløsheten i det å ikke kunne reise seg, ikke kunne fly, ikke kunne angripe, ikke kunne forsvare seg. Ørnen ser på fotografen, men det blir ørnens blikk på meg, som om det bare er meg og ørnen.

Hvem er ørnen i meg? Den må jo være i mitt sinn, mitt register av følelser og medfølelse når jeg så spontant blir grepet av ørnens blikk, selv om jeg ikke er fysisk nær den, ikke er tilstede når ulykken skjedde, men bare i noe så fjernt som et foto.

Stuen er varm, stolen er myk, men egentlig savner jeg å være ute, vandre i skog og mark, være på fjellet. Krefter og initiativ strekker ikke til når alt er så tilrettelagt til å være et urbant menneske, et menneske som blir underholdt på TV, ser på hvalene som synger i havet, løver som ligger gjemt på vakt klar til å angripe antiloper på ferd over vadestedet, en liten isbjørnunge som sliter med å komme opp en bratt isfjellvegg mens isbjørnmamma venter. Alt mens nyhetene kommer i feeden hver dag; om landskap som skrelles for all vegetasjon og gjøres om til industriområder, gruveavfall som skal dumpes i fjorder og drepe alt liv der, overforbruk av fossilt brensel som nå gir oss flommer, tørke og orkaner av ukjent styrke.

Hva er ørnen i meg? For å komme nærmere ørneblikket tar jeg fram brodergarn, nål og et lite stykke stoff jeg har vevet av silke. Nålen med silketråd fører jeg så den kopierer blikket, nebbet og videre til blodet i såret der vingen har sittet. Som menneske er jeg kodet til en følelsesmessig respons på smerten i uttrykket i øynene. Som menneske bærer jeg på alle fortellingene om ørnen, det mektige rovdyret som kan ta små barn og lam. Synet til ørnen der den svever høyt over oss har blitt synonymt med kløkt, det skarpe analyserende blikket som ser alt klart. Men så dukker det opp i et indre blikk alle tekstilene som gjennom vår kulturhistorie har vært prydet av ørner, stiliserte, harde, ufølsomme, ørner som symboliserer makt.
En frysning drar seg over ryggen, en sort ørn med solkorset dukker opp i et indre glimt. Jeg undres om denne ørnen dypest sett har en plass i min psyke, en manifestering av en mørk skremmende kraft som kan tre fram, eller det er en kodet kulturell skremmende erfaring i mitt samfunn, en krigs grusomme hendelser som knyttes sammen med dette symbolet på en ørn?

Jeg minnes at svetten piplet, jeg slet meg opp en bratt fjellside, omtrent krabbet, grep fast i lyngen og små gresstuster, dypt, dypt nede, rett under meg slo bølgene hardt mot klippene. Over meg ble jeg vàr ørnen som kretset i sirkler høyt oppe, den hadde sol på seg, skyggene hadde begynt å legge seg på fjellsiden. Jeg prøvde å se for meg hva den så. Så deilig det hadde vært å ha vinger, flyte med på luftstrømmene, ta noen få vingeslag for å styre etter viljen, ta noe i nærmere ettersyn. Men da jeg så ned i lyngen igjen for å finne feste svirret en filmsnutt i hukommelsen, en ørn som river en haren for å mate kjøttrevlene til ungene sine.

Mennesket har alltid uttrykket seg gjennom similer og symboler på dyr og fugler. Vi har utviklet og arvet vår psyke i sameksistens med alt liv rundt oss, bare slik har vi som art kunnet overleve. Men nå, der jeg sitter i godstolen, beskyttet, trenger jeg ikke å være ute å treffe ørnen, allikevel har jeg en konstant lengsel etter å være på åpne fjellvidder, se rekken av topper i horisonten, mer og mer blånende til de forsvinner ut av syne eller følelsen av å bli hyllet inn i et intenst grønt mosebelagt skogsrom mørklagt av høye trær, eller å kjenne vannet som stryker mykt over huden når jeg glir gjennom. Kunnskapen om å ferdes, kjenne til farene, være på vakt, vite hva man skal gjøre forvitrer som felleskap i vår tid. Vår kultur dreper og ødelegger det livet man tenker at er i veien. Vi behøver ikke lenger å kjenne etter i oss selv dyrenes instinkter og krefter for å forstå, kunne sameksistere med dem.

Men allikevel er de der, som et skjult indre speil, formidlet gjennom alle fortellingene vi har fortalt hverandre, bilder og skulpturer som har blitt laget. Noe handler å stadfeste posisjon og makt, men mye er også laget for å uttrykke menneskelige følelser og relasjoner.

Neandertalerne brukte fjær og klør fra kongeørn og havørn som ornamenter.
Mennesket har gjennom tidene brukt ørn som offergave til gudene, og mente at deres guder hadde ørner som sine følgesdyr. Summererne trodde ørnene transporterte de dødes sjeler til himmelen. Ørnefjær var påkledning for åndelige reiser, kunne se over i flere verdener.
Gjennom hele historien denne vekslingen mellom erfaringer og sanser i denne verden og det ukjente mentale landskapet, følelsenes dybde og søken etter oversanselighet. Vi har sett for oss hvordan alt liv henger sammen, vesener som er sammensmeltninger med dyr og fugler. Garuda er halvt menneske og halvt ørn. Alt er skapt av vår overlevelse, lengsel og drøm.

Jeg syr videre, begynner på den vingen som ørnen har igjen. Men dragningen til å brodere lå i den følelsesmessige responsen på hvordan ørnen var blitt lemlestet.
Etterhvert kommer alt tankespinnet videre om komposisjon, hva skal med; en fortsettelse av
fotografisk gjengivelse, en stilisering av årsaksforklaring ved å brodere inn vindmøller, finner fareskilt om vindmøller og iskast på nettet. På fotografiet var det ingen vindmølle, men jeg visste allikevel at det var en vindmølle som hadde kuttet av vingen da ørnen kom flyvende, den var intetanende om vindmøllens ufattelige kraft i en roterende bevegelse. Hvor i naturen skulle ørnen ha fått en slik kunnskap? En sorg senker seg, vissheten om hva vi påfører dyr og fugler av lidelse gjennom teknologi og ødeleggelse av biotoper fordi menneskets grådighet etter mer og mer overstyrer alt.

Fra den spontane responsen med innlevelsens energi på ørnens blikk blir det å fullføre broderiet til et bilde, et forsøk på en styrt fortelling og et stilisert formspråk, Alle trådene, referansene, komposisjonsmulighetene, alle valgene som må tas blir for mange. Jeg sitter igjen med ørnens øyne, en tankereise og et halvferdig broderi hvor mulighetene videre er så mange og må modnes.

Fotoet av ørnen som var utgangspunktet er tatt av Ulla Falkdalen

 Note! This website is under production, new photoes and posts will be added

       Elisabeth Tamuly Medbøe © BONO 2015 All Right Reserved