Kunsten å lage det ingen vet at de vil ha

 ELISABETH MEDBØE
            alias Bela Tamuly

Publisert i Billedkunst 3. 2014, side 30



Kunsten å lage det ingen vet at de vil ha.

Det er mange som de siste månedene har hatt stor glede av å se utstillingen om KjARTan Slettemark,

både gjensynet med hans verk og en viktig påminnelse om vår nære historie. Tror hverken politiet, psykiatriske institusjonene eller politikere i maktposisjoner på den tiden var særlig glade for hans aktiviteter og kunstproduksjon. Og bare tenk hvor mange år det tok før Nasjonalgalleriet godtok å ha hans Vietnambilde i sin samling. Allikevel ser vi nå at han var del av en bølge som kom til å flytte noen grenser mot et litt mer åpent samfunn og senke terskelen for å protestere der det foregår maktmisbruk. Han synliggjorde nedverdigende behandling av medmennesker gjennom det han utsatte seg selv for, både psykisk og fysisk.

  

  Det er lett å forherlige fortiden når man ser vår arv av flotte malerier, men jeg tror hverken politi eller borgerskap på Christian Krohgs tid var så veldig begeistret for at han blottla dobbeltmoral, sosial urettferdighet og politiets maktmisbruk overfor datidens prostituerte.

  

  Vi er alle barn av vår tid, brytningslinjene går alltid nye veier. Norge er blitt en rik oljenasjon og deltar for fullt på mange internasjonale arenaer. Da må en også ta ansvar og bearbeide konsekvensene. Veiene videre er ikke opplagte og alt tyder på at man kollektivt må ta noen store grep for å endre kurs på mange arenaer.

  
  Først må det bearbeides mentalt. Det er egentlig trist at det ikke er enda flere trefninger mellom kunst og samfunn i dagens Norge. Og det er trist at så mange kunstinstitusjoner har blitt så striglet, terskelen er allerede blitt for høy.

    Å være instrumentell er et fyord i kunstverden. Men hvis man definerer instrumentell til det å ha en vilje, mening utover selve verket, vil man se at svært mange kunstnere har noe på hjertet om livet og samfunnet, de vil noe mer utover selve verket. Ofte en arbeids- og erkjennelsesprosess som ikke er planlagt bevisst på forhånd, men blir til underveis.
 Fyordet blir derfor om det å være instrumentell for andres interesser, for hva er egentlig disse? Hva blir kunstnere og deres verk brukt til? 


    De statlige midler har til nå for en stor del blitt gitt til bruk på armlengdes avstand og noen gitt med tydelig uttalte føringer, som f. eks. å markere grunnlovsjubileet.

  
  På Trondheim Kunstmuseum har vi nå sett at sittende regjeringen viste ubehag over en debatt som naturlig hører med i grunnlovsjubileet. Hva mener den nåværende regjeringen med frihetsreform? Tror den at markedet er frihet? Er de fanget av sin ideologi om økonomisk liberalisme og at det kun har verdi det som kan markedstilpasses? Gir bedrifters imagebygging med å plassere sine logoer på kunstevenementer og det å dekorere mektige styrerom frihet for kunstnere? Det kan gi kunstnere prestisje og økte inntekter, men gir det den nødvendige offentlige samtalen, den samtalen der vi brytes, den ingen vet at de vil ha, men som er livsnødvendig?

   En stor andel av befolkningen ønsker å ha et norsk idealisert selvbilde uten å ta innover seg hva Norge deltar i verden med., at det i den andre enden av norsk internasjonal aktivitet ofte sitter folk som taper uten at deres tap blir omregnet i penger. Og at ikke alle medmenneskelige aktiviteter og livskvaliteter kan omregnes i pengeverdi annet enn at alle har rett til et verdig liv.

    Og hva rommer egentlig den norske identiteten? Det er ikke så lett å slippe til hvis man har flere kulturelle identiteter og ikke samtidig bekrefter at den monokulturelle norske er best.

    Hvis vi ser tilbake, den kunsten som har vært sterkest med på å skape den identiteten og de verdiene vi i Norge er stolte av å ha i dag, den kunsten var det ingen som visste at de ville ha da den ble skapt. Men identitet og stolthet er ikke statisk, det må kontinuerlig bearbeides.

Copyright © All Rights Reserved